“Stien som fant meg”
En kort "novelle" om oss ved hjelp av Ki ;-)
Dette er skrevet som en novelle, men det kunne like gjerne vært hentet fra en av våre turer.
Det var en morgen som bar på en stillhet så tett at den nesten visket bort tiden. Tåken lå lavt over det fuktige gresset, og en blek sol kjempet forsiktig for å trenge gjennom disen. Johnny sto i døråpningen med sekken halvt pakket og kaffekoppen varm i hånden. Ved hans side sto King Kenny, den trofaste norske elghunden, som med utålmodig iver logret: klar for nok en tur i naturen, klar for nye oppdagelser.
«Kom igjen, Kenny. Vi lar stien vise vei i dag,» sa Johnny og smilte lett.
I motsetning til tidligere turer, var det ingen plan denne gangen. Ikke noe mål å nå, ikke noe utstyr som skulle testes, heller ingen bilder som måtte tas. Det var en pause fra hverdagen som i olje- og gassindustrien ofte kunne føles for krevende, og fra et liv som ofte virket fanget i rutiner. I dag skulle naturen bestemme retningen.
Stien var kjent og trygg – den type sti hvor Johnny og King Kenny hadde tilbrakt utallige timer sammen gjennom årene. Trærne sto tett og myndig, høstluften var klar, nesten kjølig, med duft av mose og jord som fylte lungene. Kenny løp foran som alltid, snuste intenst som om han skulle kartlegge verden på nytt, og Johnny fulgte rolig etter. Det var rytmen de kjente, turkameraten og han.
Da de kom til den gamle tømmerbrua over den rolige elva, sank Johnny ned på kanten. Vannet glitret som et speil, men reflekterte ikke bare landskapet – det speilet også noe inni ham. En del han hadde glemt, en ung mann med store drømmer om bøker, reiser og eventyr som nå var blitt til rutiner og «ting man kanskje gjør en dag». Kenny la seg tett inntil, som han pleide når stille stunder ble til ettertanke.
Plutselig kom en eldre mann gående med stav og lett sekk, en typisk lang seig og senete skikkelse, rett og slett en typisk Norsk Fjellmann som du kan se har tilbrakt mer tid enn de fleste i fjellet. De nikket stille til hverandre.
«Fint sted for tanker og stillhet,» sa den gamle mannen med en myk stemme.
Johnny svarte med et smil. «Ja, noen ganger er det vel nesten for fint.»
Mannen lo lavt. «Det er aldri stedet som er problemet, vet du. Det er alt vi bærer med oss inn i det.»
Ordene hang igjen som tåken som omsluttet dem. Johnny kjente hvordan det som hadde presset på ham begynte å lette – ikke dramatisk, men som den stille vissheten om at det kanskje var på tide å hente frem den gamle gnisten av eventyrlyst som han hadde følt på mange av sine turer gjennom norsk natur. Tiden med King Kenny hadde gjort det hele enklere. Hunden hadde aldri vært opptatt av planer eller produktivitet. Han var bare der, tilstede, og det var kanskje det som gjorde alt så enkelt.
Utsikten fra toppen av høyden åpnet seg som et maleri: tette grønne trær, elven som slynget seg sølvblank gjennom dalen, og den smale grusveien som forsvant som en hemmelig tanke mellom åsene. Johnny lot blikket hvile, men ikke på landskapet alene – på det faktum at han tok seg tid til å stoppe, se og lytte til seg selv. Her, tusen meter fra alt som krevde hans oppmerksomhet, kunne han endelig trekke pusten.
Han tok notatboken opp av sekken – den samme boken som vanligvis ble brukt til pakkelister eller tekniske notater fra arbeidsdagen, men nå skrev han noe som betydde mer:
Jeg vil starte igjen. Ikke med alt, bare med noe.
King Kenny strakte seg, rislet på pelsen og dultet forsiktig borti ham – med et blikk som sa: «Nok prat, la oss gå videre kompis.»
Johnny reiste seg. Samme sti, samme sekk, samme hund som hadde fulgt ham på så mange turer igjennom de siste 7 årene. Men inni ham hadde noe endret seg. Stien hadde ikke bare ført ham gjennom skogen – den hadde funnet igjen en del av ham som hadde ligget gjemt borte, en gnist han hadde trodde var borte.
På vei nedover fulgte tankene i stillhet, som trærne langs veien som hadde stått som faste voktere gjennom årstidene. King Kenny gikk like bak ham nå, mindre spent, som om han visste at dagens tur var noe annet enn andre turer. Og der, midt i denne roen, kjente Johnny at det var nok. Nok for nå.
Han ville komme hjem, så skulle han starte på det han hadde skrevet i notatboken. Bare noe. Og det ville være nok.
2026 blir et bra år for vårt friluftsliv King Kenny sa Johnny i det de gikk inn døra hjemme i Lillesand.
Takk.